Hvordan kan vi fiske i all evighet uten å tømme havet for fisk?

Hva er bærekraftig høsting?

Høsting fra havet har vært en bærebjelke for Nord-Norge siden de første menneskene slo seg til her da innlandsisen trakk seg tilbake. Denne 10 000 år vedvarende fangsten av fisk, sjøpattedyr, skalldyr og sjøfugl har vært, og er mulig, fordi disse naturressursene er fornybare. Alle disse fiskene og dyrene formerer seg hvert år, og så lenge vi høster av overskuddet, og alltid sparer nok til at det er noen igjen for å føre slekten videre, så vil vi kunne fange fisk, sjøpattedyr, skalldyr og sjøfugl for evig (eller frem til det inntreffer en planetær katastrofe som et asteroidetreff, men det skal vi ikke berøre her). Dette kaller vi bærekraftig høsting.

Hvordan får vi bærekraftig høsting?

Bærekraftig høsting krever en viss evne til å tøyle seg, å la være å fange den siste av ett slag. For å unngå et kappløp hvor fiskerne tømmer ressursen, må fisket organiseres og reguleres på en rettferdig måte. Hvor mye skal fiskes? Hvem skal få fiske? Og når og hvor skal fisket foregå? Disse spørsmålene må besvares, og man må kunne straffe de som bryter reglene. Alt dette må foregå på en rettferdig, åpen og demokratisk måte som fiskerne og samfunnet ellers aksepterer.

Dette er vanskelig å få til for det krever av vi samarbeider på en strukturert og ryddig måte for unngå allmenningens tragedie der den enkeltes kortsiktige profitt er viktigere enn langsiktig bærekraft. Dessverre har vi mange eksempler på at vi ikke har klart det, og mange dyrearter, også i våre farvann, er utdødd som følge av at man har høstet mer enn det som er bærekraftig – overbeskatning. Geirfuglen er det mest kjente eksempelet, men vi kan også trekke frem vikingenes fangst av hvalross i Nord-atlanteren eller hollendernes fangst av grønlandshval rundt Svalbard som førte begge disse artene til randen av utryddelse -der de fremdeles befinner seg.

I dag er de fleste hval og fuglearter fredet, og de det er fangst på forvaltes svært strengt – nettopp for å unngå overbeskatning. Innen fiskeriene er bærekraft et sentralt tema som har blitt stadig viktigere de siste 50 årene. Fra å ha et «åpent fiske» der alle kunne fiske så mye de ville, har man nå en streng regulering med kvoter, redskapskrav og områdebegrensninger. Alt for å unngå overbeskatning og kollaps i bestandene slik man så for silden på 1970-tallet og torsken på 1980-tallet.

Hvordan påvirker fiskeriene resten av økosystemet?

Fiskeressursene er avhengige av et rent og sunt hav, og et bærekraftig fiske må ikke ødelegge økosystemet som fiskebestandene kommer fra.

Siden 2000 har bærekraftbegrepet blitt utvidet til ikke bare å omfatte den bestanden man fisker på, men også følgeeffektene av fiskeriene på habitater og andre deler av økosystemet. FN satte i 2002 som mål at alle fiskerier skulle forvaltes etter prinsippene for en økosystembasert forvaltning – dvs. i et helhetsperspektiv der man ser alle former for menneskelig aktivitet på hele økosystemet under ett. Dette for å kunne svare på spørsmål som «hva er konsekvensen av en økt torskekvote på bestanden av krykkje», eller «hva betyr økt leteaktivitet etter olje og gass for fisk, hval, sjøfugl og fiskeriene i det området det skal letes?».

Norge har derfor innført økosystembasert forvaltning for fiskeriene der man vurderer miljøeffekter av fisket på andre arter enn de som man ønsker å fiske; på sjøpattedyr og sjøfugl, og ikke minst sårbare habitater. Dette har blant annet ført til vern av dypvannskorallrev, og det storskala bunnkartleggingsprogrammet MAREANO.

Økosystembasert forvaltning kan også være bredere, og i de norske havforvaltningsplanene vurderer man effektene av alle former av menneskelig aktivitet på hverandre og på økosystemet. Kystbarometeret tar denne helhetstenkingen ned på kommuneskala og helt inn i fjæresteinene.

Bestandsforvaltning

Fremdeles må man først vurdere bærekraften av fiske opp mot den enkelte fiskebestand (f.eks. skrei), noe som gjøres gjennom grundige analyser av fangstdata og data fra vitenskapelige tokt. Dette gjør det mulig å beregne hvor mye vi kan fiske samtidig som vi kan være sikre (med 95% sannsynlighet) på at bestanden ikke faller under en nedre grense hvor det er stor fare for at bestanden kollapser, og vil ha vanskeligheter med å bygge seg opp igjen. Utfordringen er å vite hvor mye fisk det er i havet – noe som er vanskelig, og der havforskere kan ta feil. Derfor har man lagt inn ytterligere sikkerhetsmarginer i forvaltningen, slik at når man nærmer seg den nedre grensen, så skal man fiske gradvis mindre for å unngå at man høster for mye og presser bestanden under den nedre grensen.

Bærekraftsdilemmaer

Disse metodene, sammen med en effektiv håndheving av kvotene og gode avtaler med våre naboland, har gjort at forvaltningen av de viktigste fiskeressursene i Nord-Norge har vært bærekraftig høstet de siste 20 årene. Det er fremdeles noen arter som sliter, som kysttorsk og uer, men for å unngå overfiske av disse vil man måtte innføre store begrensinger på andre typer kystfiskerier, noe som vil ramme fiskerinæringen og kystsamfunn på en negativ måte.

Dette er et dilemma som norsk fiskeriforvaltning sliter med – hvordan finne en balanse som kan sikre gjenoppbygging av utsatte bestander uten at det rammer kystbefolkningen på en ufordelaktig måte? For selv om prinsippet for bærekraftig fiskeriforvaltning er enkelt, så er det dilemmaer knyttet til hvordan man skal balansere økologiske hensyn opp mot samfunnshensyn som gjør det komplisert å sette ut i livet.

Slike dilemmaer viser behovet for å ha et helhetlig og sammenlignbart kunnskapsgrunnlag når vi som samfunn skal velge de beste forvaltningstiltakene. Kystbarometeret er ett slikt helhetlig verktøy som kan gjøre det letter å finne gode løsninger på våre forvaltningsdilemmaer.