Rent Hav

For å beregne indikatoren for rent hav har vi brukt miljøforvaltningens klassifisering av miljøtilstand i kystvann. Denne klassifiseringen gjøres systematisk i vannforekomster langs hele kysten, og baserer seg på målinger av kjemisk og økologisk tilstand. Kjemisk tilstand angir i hvilken grad kystvannet er forurenset av miljøgifter, mens økologisk tilstand beskriver i hvilken grad sjøen er påvirket av utslipp av næringssalter.

Vanndirektivet skal sikre rent hav

Norges tiltak for å oppnå god vannkvalitet baserer seg på EUs Vanndirektiv:

Hovedformålet med vanndirektivet er å sikre beskyttelse og bærekraftig bruk av vannmiljøet, og om nødvendig iverksette forebyggende eller forbedrende miljøtiltak for å sikre miljøtilstanden i ferskvann, grunnvann og kystvann. Det skal settes miljømål som skal være konkrete og målbare. Forvaltningen av vann skal være helhetlig fra fjell til fjord, samordnet på tvers av sektorer, systematisk, kunnskapsbasert, og tilrettelagt for bred medvirkning.

Hva er en vannforekomst

En vannforekomst i Vanndirektivet er definert som en avgrenset og betydelig mengde overflatevann (f.eks. innsjø, elv, bekk, fjord eller kyststrekning) eller grunnvann. I Norge er EUs Vanndirektiv implementert gjennom Vannforskriften (FOR-2006-12-15-144). Etter Vannforskriften skal det gjennomføres en helhetlig økosystembasert forvalting av alle vannforekomster i Norge. Dette innebærer at forvaltningsplaner og tiltaksprogrammer utvikles for vannforekomstene. Fylkeskommuner og kommuner har ansvar for sine respektive vannområder og foreslår tiltak og miljømål. Miljømålene skal generelt oppnås innen en 12-års periode.

Miljømål

For å sette miljømål og bestemme tiltak for vannforekomstene, trenger myndighetene informasjon om vannforekomstenes miljøtilstand. Tilstanden blir vurdert i to deler: kjemisk tilstand og økologisk tilstand. Klassifiseringen av tilstand gjøres ved å sammenligne målinger gjort i vannforekomsten mot et referansenivå (miljømål) som er satt for den vanntypen vannforekomsten tilhører. Hvordan dette gjøres er beskrevet i detalj i Veileder for klassifisering av miljøtilstand i vann.

Økologisk tilstand

Klassifiseringen av økologisk tilstand er basert på målinger av biologiske kvalitetselementer pluss en rekke fysiske, kjemiske og hydromorfologiske støtteparametre. Basert på målingene og referanseverdien som er satt for den aktuelle vanntypen, blir hver enkelt parameter klassifisert i en fem-delt skala: svært dårlig, dårlig, moderat, god og svært god.

Hva måler økologisk tilstand?

Klassifisering av økologisk tilstand måler først og fremst grad av og effekter av eutrofiering (organisk belastning), og delvis også sedimentering i vannforekomsten.

Eutrofiering gir oppvekst av alger, redusert sikt og lavt oksygennivå, og er forårsaket av utslipp av næringssalter. I Nord-Norge står oppdrettsnæringen for de største utslippene.

Les mer om eutrofiering her.

Grad av sedimentering måler hvor mye partikler som bunnfeller og dekker til og forstyrrer bunndyrsamfunnet. Utslipp av gruveslam fører for eksempel til sedimentering og tildekking av bunndyr.

Les mer om utslipp fra gruveindustrien her

I Nord-Norge er målingene av makroalger (tang og tare) påvirket av kråkeboller som beiter ned tareskogene. I Finnmark vil målinger av bløtbunnsfaunaen være påvirket av utbredelsen av kongekrabbe som beiter ned og endrer bunndyrsamfunnet.

Kjemisk tilstand

I klassifiseringen av kjemisk tilstand måles konsentrasjonene av miljøgifter. Miljøgifter er stoffer som har alvorlige negative langtidseffekter i dyr eller planter. Miljøgiftene brytes langsomt ned i naturen, og oppkonsentreres i organismer og i næringskjeden over tid. Eksempler på miljøgifter er giftige tungmetaller som kvikksølv, kadmium og bly og organiske miljøgifter som PCB, DDT og dioksiner.

Les mer om miljøgifter her.

Miljøgiftene måles i vannprøver, i vevsprøver fra dyr (torsk, blåskjell og o-skjell) og i prøver fra sedimentet. Konsentrasjonen som måles sammenlignes med en vedtatt grenseverdi, og tilstanden settes til dårlig for konsentrasjoner over grenseverdien, og god for konsentrasjoner mindre enn grenseverdien. Vannforskriften inneholder grenseverdier for 45 prioriterte miljøgifter fra vannprøver, 23 miljøgifter fra sedimentprøver og 28 miljøgifter fra vevsprøver fra dyr.

Prøvetaking og klassifisering

Totalt er kysten av Nord-Norge delt inn i 985 kystvannforekomster, og prøver og målinger skal gjøres etter standardiserte prosedyrer i hver vannforekomst. Det mangler imidlertid prøvetakinger i mange vannforekomster, og per 2021 var klassifisering av økologisk tilstand gjort i 91% av vannforekomstene i Nord-Norge, mens klassifisering av kjemisk tilstand kun var gjort i 20% av vannforekomstene. Målinger av kjemisk tilstand er neppe gjort tilfeldig, men er konsentrert til vannforekomster hvor man som følge av kjente utslipp, mistenker forhøyede konsentrasjoner av miljøgifter.

Klassifiseringen skal i prinsippet basere seg på målinger av mange forskjellige parametere gjort de siste tre årene. Imidlertid er ofte kun et fåtall parametere målt. Utvalgsstørrelsen, det vil si hvor mange prøvetakinger som er gjort i hver vannforekomst, er også i mange tilfeller lite, noe som betyr at usikkerheten rundt verdien til hver parameter er stor. Klassifiseringen må derfor i mange tilfeller også basere seg på målinger av støtteparametere og ekspertvurderinger.

Verste styrer -prinsippet

I klassifiseringen brukes verste styrer prinsippet. Det betyr at parameteren som har dårligst tilstand bestemmer klassifiseringen av hele vannforekomsten. Dermed vil ikke en vannforekomst ha god tilstand før alle parametrene faktisk har blitt klassifisert med god tilstand -det hjelper ikke at alle andre parametre er perfekte hvis det for eksempel fortsatt er høye konsentrasjoner av miljøgifter i blåskjellene. Dette kan være en fornuftig føre var strategi, som er i tråd med hvordan man tenker bærekraft, men det stiller samtidig store krav til prøvetakingen.

For det første må det være lav usikkerhet med hensyn til parametrene som måles. I motsatt fall vil tilstanden til en vannforekomsten fort kunne bli klassifisert som dårlig ved en tilfeldig målefeil av en av parametrene. For det andre må i prinsippet alle parametere være målt før man kan foreta en klassifisering. Alternativt vil sannsynligheten for å klassifisere tilstanden til en vannforekomst som dårlig øke med økende antall parametere som måles. Verste styrer prinsippet gir med andre ord skjevhet i klassifiseringen, slik at vannforekomster med prøvetaking av mange måleparametre, men med stor usikkerhet i målingene, i gjennomsnitt vil bli klassifisert med dårligere tilstand. Denne skjevheten minker jo bedre det totale datagrunnlaget er.

Beregning av indikatoren for rent hav

Data for hver vannforekomst kan hentes hos NVE eller Vann-nett.

I beregningen omgjør vi klassifiseringen til en skala fra 0 til 1. For økologisk tilstand blir dermed: Svært dårlig = 0; Dårlig = 0,25; Moderat = 0,5; God = 0,75; Svært god = 1. For kjemisk tilstand får vi: Dårlig = 0,25; God = 0,75.

Vi setter alle vannforekomster med ukjent klassifisering lik klassifiseringen «God». Denne antagelsen har liten betydning for økologisk tilstand hvor 90% av vannforekomstene i utgangspunktet er klassifisert, men har stor betydning for kjemisk tilstand hvor bare 20% av vannforekomstene er klassifisert. Bakgrunnen for denne avgjørelsen er at vi antar at utvalget av klassifiserte vannforekomster er skjevt mot dårlig klassifisering. Dette er fordi vannforekomster hvor man forventer dårlig klassifisering som følge av kjente utslipp vil ha større sannsynlighet for å bli overvåket, og derfor oftere er blitt klassifisert.

For hver kommune beregner vi gjennomsnittlig verdi for henholdsvis økologisk og kjemisk tilstand korrigert for vannforekomstens areal.

Økologisk eller kjemisk tilstand for en kommune på en skala fra 0 til 100, er da gitt som:

Hvor Ai er arealet av vannforekomst i i kommunen. A er arealet av alle vannforekomster i kommunen, og ρi er tilstandsklassifiseringen av vannforekomst i.

Samlet indikator for rent hav beregnes som gjennomsnittet av økologisk og kjemisk tilstand.

Begrensinger

Rent hav indikatoren måler forurensing fra miljøgifter og næringssalter. Indikatoren tar ikke hensyn til:

• Utslipp og forurensing av plastavfall inkludert fiskeredskaper
• Lydforurensing (for eksempel støy fra båttrafikk og seismisk skyting)
• Risiko for uhellsutslipp av for eksempel olje

Usikkerhet

Ofte er det lite og usikre data som ligger til grunn for klassifiseringen, og i noen tilfeller er bare noen få parametere målt. Som beskrevet over kan dette gi både skjevheter og feilklassifisering. Det anbefales at man går inn på denne kartapplikasjonen for å sjekke hvilke data som ligger til grunn for klassifiseringen av de enkelte vannforekomstene.

Klassifisering av vannforekomster mangler i mange områder, særlig for kjemisk tilstand.

Målingene, særlig av økologisk tilstand, vil være avhengig av andre prosesser i økosystemet. Dette kan være endringer knyttet til klimaendringer, fiskerier, eller invasjon av kongekrabbe og kråkeboller.