Erling Svensen
Forurensing fra lakseoppdrett
Kystøkosystemet renser avfallet fra millioner av oppdrettslaks, og sørger for at laksen har perfekte vekstbetingelser. Hvor går grensen for hva økosystemene tåler av utslipp av næringssalter, fiskeskit og spillfôr fra oppdrettsanleggene?
November 13, 2021:
Den viktigste naturgitte betingelsen for oppdrett av laks langs norskekysten er at rent og oksygenrikt sjøvann med passelig temperatur strømmer gjennom oppdrettsanleggene. Sjøvannet gir gode vekstbetingelser for fisken, og fjerner effektivt avfall som blir omsatt i økosystemet. En bærekraftig utvikling av næringen er avhengig av at denne økosystemtjenesten ikke ødelegges, men ivaretas for framtida. I Nord-Norge er oppdrettsnæringen den største kilden for tilførsel av næringssalter til kystvannet. Siden 1990 har veksten i oppdrettsnæringen ført til en nær dobling i tilførselen av nitrogen og en firedobling i tilførselen av fosfor.
I andre deler av verden har utslipp av næringssalter fra jordbruk og kloakk ført til raskt økende overgjødsling og oksygenmangel i mange kystøkosystemer. Denne prosessen forsterkes av klimaendringene. Et nærliggende eksempel er Østersjøen, hvor regimeendringer som følge av overgjødsling, overfiske og klimaendringer har resultert i store omveltninger i økosystemet og at økosystemet ikke lenger leverer viktige tjenester vi mennesker nyter godt av.
Erling Svensen
Erfaringer fra andre kystøkosystemer tilsier at endringene kan skje brått og uventet, og at slike endringer kan være vanskelig å reversere. Man vet ikke hva som er tålegrensen for utslipp av næringssalter til nordnorske kystøkosystemer. Det er også ukjent hvor mye klimaendringene vil senke denne grensen. Kartlegging og overvåking av kystområdene i Norge viser at utslippene fra oppdrettsnæringen ikke har nådd noen kritisk grense, og at tilstanden med hensyn til forurensing er god eller svært god.
Tatt i betraktning de store konsekvensene man ser av overgjødsling i andre kystøkosystemer er det viktig med en føre-var tilnærming. Dette innebærer at kystøkosystemet overvåkes nøye, og at man begrenser utslippene mest mulig.
Utslipp av næringssalter, fiskeskit og spillfôr
Oppdrettsanlegg slipper ut store mengder organiske partikler og løste næringssalter til miljøet. De organiske partiklene kommer i form av fiskeskit og fôr som ikke blir spist. Spillfôr og avføring synker, og forurenser miljøet på havbunnen. Når fisken i merdene omsetter fiskefôret, skiller de seg med løste næringssalter i form av fosfat (fosfor) og ammonium (nitrogen) via nyrene og gjellene. Disse næringssaltene fraktes med sjøvannet, og virker som gjødsel for alger.
Fra data over fôrforbruk og produksjon av fisk kan man anslå hvor mye organiske partikler og næringssalter som blir tilført økosystemet fra oppdrettsnæringen. Fra hver oppdrettslokalitet i Nord-Norge ble det i gjennomsnitt sluppet ut i størrelsesorden 450 til 650 tonn spillfôr og avføring i 2018. Totalt for landsdelen ble det sluppet ut mellom 100 000 og 150 000 tonn.
NIVA har beregnet utviklingen i tilførsel av næringssalter til kystvann fra ulike kilder, det vil si naturlig avrenning fra land (bakgrunnstilførsel) og menneskeskapte utslipp (jordbruk, befolkning, industri og akvakultur). Beregningene viser at den totale tilførselen av nitrogen til kystvannet i Nord-Norge har økt fra 27 000 tonn i 1990 til 46 000 tonn i 2017. Tilsvarende har tilførselen av fosfor økt fra 1100 tonn til 4500 tonn. Det har med andre ord vært en nær dobling i tilførselen av nitrogen og en firedobling i tilførselen av fosfor i løpet av en 30- års periode. Den økte tilførselen av næringssalter skyldes alene økning i utslipp fra oppdrettsnæringen.
Spillfôr og fiskeskit forurenser bunnen
Spillfôr og avføring fra fisken synker og forurenser bunnen under oppdrettsanleggene. Hvordan forurensingen fordeler seg avhenger av strømforhold og hvor fort partiklene synker. Plassering av anleggene i forhold til strøm og dybdeforhold, slik at ikke spillfôr og avføring hoper seg opp, er derfor svært viktig for bærekraftig drift. På bunnen blir spillfôr og avføring spist og omsatt av bunndyr og bakterier. Denne prosessen bruker oksygen, og store mengder avfall vil føre til oksygenfattige og giftige bunnforhold dersom det ikke er tilstrekkelig utskifting av vann. Tilførsel av næring fører til at bunndyrsamfunnet rundt oppdrettsanleggene endres, og man får ofte en dominans av små opportunistiske arter. Store mengder organiske partikler vil også dekke til og ødelegge arter som er viktige for å bygge leveområder. Dette gjelder ålegrasenger, koraller, kalkalger og svamper. Kunnskap om effekten av utslipp fra norske oppdrettsanlegg på slike naturtyper er mangelfull.
Næringssalter gjødsler sjøen
Fosfat (fosfor) og ammonium (nitrogen) blir ført med strømmen og gjødsler sjøen. Planteveksten i sjøen rundt norskekysten er begrenset av tilgangen til nitrogen. Tilførsel av nitrogen fra oppdrettsanleggene vil derfor øke veksten av fastsittende alger og planteplankton. Ved tilførsel av næringssalter endres konkurranseforholdene mellom artene, og opportunistiske alger med rask vekst, slik som trådformige grønnalger, vil ofte dominere. Økt tilgang på næring kan også gi oppblomstring av giftige eller skadelige alger. Under vedvarende overgjødsling får man typisk høy produksjon av planteplankton, redusert sikt og oksygenmangel i bunnvannet.
Erling Svensen
Overvåkning av sjøbunnen rundt oppdrettsanleggene
Lokal forurensning av sjøbunnen rundt anleggene blir regelmessig overvåket ved hjelp av standardiserte miljøundersøkelser. Disse undersøkelsene (MOM B og C) måler indikatorer for organisk belastning av bløtbunn. B-undersøkelsene klassifiserer bunnforholdene basert på tilstedeværelsen av bunndyr, kjemiske indikatorer for oksygenfattige forhold (redox og pH) og lukt, farge og konsistens av sedimentet. C-undersøkelsene er mer omfattende, og inneholder også en detaljert beskrivelse av artssammensetningen på bunnen. Disse undersøkelsene gjelder bare bløtbunn. Det finnes ikke tilsvarende standarder for undersøkelse av hardbunn eller blandingsbunn. Hvordan slike bunntyper blir belastet med avfall fra oppdrettsanlegg blir derfor i liten grad overvåket.
B-undersøkelsene gjennomføres regelmessig på alle aktuelle oppdrettslokaliteter. De siste ti årene har det vært gjennomført mellom 150 og 250 undersøkelser i Nord-Norge i året. Hvert anlegg skal ha minst en undersøkelse per produksjonssyklus, og flere om det har vært dårlige bunnforhold nylig. Undersøkelsene har dokumentert at bunnforholdene under oppdrettsanleggene i Nord-Norge i overveiende grad er gode eller svært gode. Det vil si at den organiske belastningen nært anleggene er relativt liten. Dette skyldes at de fleste anleggene er plassert i områder med gode strøm- og dybdeforhold, og at de har en driftssyklus som gir økosystemet nok tid til å omsette det organiske avfallet som produseres av anleggene.
Regional forurensing
Når man måler konsentrasjon av næringssalter og siktedyp i nærheten av oppdrettsanlegg finner man som regel bare lokale effekter helt inntil anleggene (< 100 meter). Det er også sjelden man finner forhøyede konsentrasjoner av planteplankton. Årsaken til dette er at næringssaltene raskt fortynnes i vannmassene, og at algene driver vekk fra anleggene før de rekker å danne høye konsentrasjoner.
Fordi de løste næringssaltene så raskt spres og tas opp av planter, vil eventuelle effekter av overgjødsling først vises som endringer i økosystemet over relativt store områder og over et lengre tidsspenn. I en langtidsstudie av bunnfaunaen i flere fjorder på Vestlandet, fant for eksempel Johansen et al. (2018) en økning i opportunistiske arter, samt redusert oksygennivå og økt organisk innhold i sedimentene over en periode på 10-15 år. De koblet denne endringen til regionale utslipp av næringssalter fra kloakk og oppdrett.
Vippepunkt og tålegrense
Det at avfallet fra oppdrettsanleggene spres over større områder er helt sentralt for en bærekraftig og miljømessig god driftsform. Så lenge tilførselen av næringssalter kommer i begrensede mengder, vil også økosystemet fint kunne ta imot, og til og med kunne profitere gjennom økt planteproduksjon. Men på ett eller annet punkt kan man få uønskede endringer i økosystemene som kan være vanskelige å snu.
Typiske endringer omfatter større områder med oksygenfattig bunnvann, endring i forekomst og artssammensetning av bunndyr og fastsittende alger, endringer i fiskesamfunn og hyppigere oppblomstring av giftige og skadelige alger. Slike endringer foregår over en relativt stor skala, og kommer ofte overraskende. Terskelen for når slike endringer setter inn blir lavere ved økt temperatur og økt ferskvannsavrenning. Dette er fordi økt temperatur og mer nedbør forsterker lagdelingen i sjøen. Sterk lagdeling gir mindre omrøring, og dermed stoppes tilførselen av oksygenrikt vann til dypet. I tillegg gir økt temperatur lavere løselighet av oksygen. Totalt sett har overgjødsling og klimaendringer alene, eller sammen med overfiske, ført til store omveltninger i mange kystøkosystemer rundt omkring i verden.
Erling Svensen
Vannrammedirektivet og ØKOKYST
Sammenlignet med Nordsjøen og Østersjøen, er kystområdene i Nord-Norge ennå relativt upåvirket av forurensing. Men tatt i betraktning veksten i oppdrettsnæringen kombinert med klimaendringer, er det svært viktig at man overvåker status nøye, spesielt i forhold til overgjødsling. For å holde rede på status i kystområdene forholder Norge seg til EUs vannrammedirektiv. Kystområdene i Nord-Norge er delt inn i 982 «vannforekomster». Hver vannforekomst blir gitt en økologisk tilstand etter en femdelt skala fra svært dårlig til svært god. Tilstanden blir bestemt ut fra en rekke kvalitetselementer: Planteplankton, fastsittende alger, ålegress, bløtbunnsfauna, oksygennivå, siktedyp og konsentrasjon av næringssalter. Hvert kvalitetselement blir målt og sammenlignet med et referansenivå. Referansenivåene er definert i forhold til et upåvirket økosystem, også kalt «naturtilstanden». Kvalitetselementene og referansenivåene er først og fremst valgt for å måle økologiske effekter av tilførsel av næringssalter, det vil si graden av eutrofiering. Overvåkingsprogrammet ØKOKYST er knyttet til dette arbeidet, og foretar en mer detaljert overvåking av utvalgte kystområder.
Små eller ingen tegn til overgjødsling i Nord-Norge
Basert på klassifiseringen i vannrammedirektivet tilhører 92% (807 av 876) av kystvannforekomstene i Nord-Norge tilstandsklassene svært god eller god, kun 1% tilhører tilstandsklassene dårlig eller svært dårlig (se også indikatoren Ren hav). Ifølge denne overvåkingen er det derfor få tegn som tyder på at kystområdene i Nord-Norge er utsatt for negative effekter av utslipp av næringssalter. Til tross for at oppdrettsindustrien slipper ut store mengder organiske partikler og næringssalter, og at miljøeffektene av denne typen forurensing er godt dokumentert for andre marine økosystemer, finner man altså gjennomgående små forurensingseffekter fra denne næringen i Norge. I risikoanalysen for norsk fiskeoppdrett konkluderes det derfor med at det er lav risiko knyttet til disse utslippene.
Algelaboratoriet/Havforskningsinstituttet
Integrert havbruk -gjenbruk av organisk avfall
I integrert havbruk eller «integrert multitrofisk akvakultur» (IMTA), er målsetningen å utnytte utslippene av organisk avfall og næringssalter gjennom dyrking og oppdrett av andre arter rundt oppdrettsanleggene. Ideen er at oppdrett av arter lavere i næringskjeden skal omsette utslippene fra fiskeoppdrettsanleggene, og dermed øke verdiskapningen samtidig som de fjerner potensielle negative forurensningseffekter. Dyrking av tare nær anleggene vil kunne utnytte utslippene av næringssalter, oppdrett av skjell og sekkedyr vil kunne rense vannet for partikler og planteplankton, mens oppdrett av sjøpølser og andre sedimentspisende arter vil kunne ta unna spillfôr, fiskeskit og bakterievekst på bunnen.
Til tross for sterk optimisme og over ti år med forskning, er integrert havbruk fortsatt lite utbredt i norsk oppdrett. Det er flere grunner til dette (se Fiskeridirektoratet 2018): Det er vanskelig å kommersialisere tare, skjell og andre arter som brukes til å rense miljøet rundt anleggene, og lønnsomhet i forhold til ordinær lakseoppdrett er derfor svak. Det er en del usikkerhet og bekymring rundt matsikkerhet, smitte av sykdom mellom artene, arealbruk og genetisk forurensing. I tillegg er det en del praktiske problemer, som for eksempel brakklegging av anlegg med flere oppdrettsarter, og manglende sammenfall mellom produksjonssyklusen til laks og vekstsesongen for tare og skjell.
Fra et bærekraftsperspektiv, både med hensyn til fôrforbruk og forurensing, vil det uansett være av betydning at en del av veksten som er stipulert for norsk akvakultur skjer ved en økning i produksjon av organismer lavere i næringskjeden. Det vil si dyrking av alger og oppdrett av for eksempel bløtdyr, krepsdyr og pigghuder.
Forurensing og bærekraft
Et rent hav som effektivt renser og omsetter utslippene fra oppdrettsanleggene, er bærebjelken for oppdrettsnæringen i Nord-Norge. Bærekraftig akvakultur forutsetter at denne økosystemtjenesten holdes intakt. Det er derfor naturlig at denne tjenesten har en sentral plass i overvåking og forvaltning. Overgjødsling vil kunne medføre omfattende endringer i kystøkosystemet. Det er ingen tegn til overgjødsling i Nord-Norge, men økt utslipp av næringssalter kombinert med klimaendringer kan endre dette bildet. Økosystemendringer som følge av overgjødsling er ofte lumske. Ved en gradvis økning av utslippene vil man gjerne ikke observere negative effekter før man har nådd grensen for hva systemet kan omsette. Når denne terskelen er nådd kan miljøfoholdene forverres raskt. Ut fra føre-var prinsippet er det viktig at økosystemendringer som følge av utslipp av næringssalter har en fremtredende plass i forvaltning og overvåking av norsk oppdrettsnæring.
Per Fauchald